Om kjønnsroller, transpolitikk og “hatprat”

Debatten om feminisme og transpolitikk ruller videre, nå sist med et innlegg i Radikal Portal signert fem unge aktivister som fortsetter å misforstå både Julie Bindel og kvinnefronten, og stadig påstår at å være uenig med transaktivisters definisjoner av kjønn er ensbetydende med å være transfobisk.

De presiserer at det Julie Bindel har bedt om unnskyldning for – sine ganske drøye utsagn om transseksuelle i en kronikk i 2004 – ikke er den egentlige grunnen til at transaktivister mener hun er transfobisk, men at hun har kommet med uttalelser i årene etter som har vært minst like kritikkverdige, og som hun fortsatt holder fast på. De spør:

”Hvor mye er Bindels unnskyldning verdt, sett i lys av disse forholdsvis nye utsagnene? In a world where equality between men and women was reality, transsexualism would not exist. Videre konkluderer hun med følgende: Sex-change surgery is unnecessary mutilation. Dette fra en hvit, høyt utdannet kvinne uten transerfaring. Mellom linjene kommuniserer hun at en ikke skal høre på dem det gjelder, de vet ikke hva som er best for dem.”

Det kan vel diskuteres hvor viktig det er at Julie Bindel er hvit og høyt utdannet, da det finnes mange transkvinner som er begge disse tingene og hennes hudfarge og utdannelse ikke er relevante når det gjelder hennes kompetanse på feltet – dette virker bare som et ganske dårlig forsøk på å få Bindel til å virke priviligert og dermed ute av stand til å ha en mening om kjønn. Dette er jo i seg selv ganske spesielt med tanke på at Bindel er en lesbisk kvinne (fra arbeiderklassen, hvis det er av noen betydning for de som liker å holde regnskap over folks privilegier) som har vært engasjert i feministisk aktivisme i over 30 år – å hevde at hun ikke vet hva hun snakker om når det gjelder kjønn og feminisme blir bare dumt, å nevne at hun er hvit og utdannet som om det teller imot henne i denne sammenhengen enda dummere.

Det blir også bare dumt å hevde at sitatet ovenfor er transfobisk, eller “hatprat” – Bindel forholder seg til sosialt kjønn som noe som er skapt for å oppretteholde en patriarkalsk samfunnsstruktur der kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker. Det at hun mener at transseksualitet – eller transkjønnethet – ikke ville fantes i en verden uten kvinneundertrykking burde ikke være et voldsomt kontroversielt utsagn. Det er ingen av oss som kan vite med sikkerhet hva slags forhold vi ville hatt til kjønn i en slik verden, fordi det er så langt fra den verdenen vi lever i, men det er i alle fall ikke noe hatsk ved å mene at konseptet transkjønnethet ikke ville fantes i en likestilt verden.

Det at hun mener at kjønnskifteoperasjoner er unødvendig mutilering er en litt annen sak – som transseksuell er jeg naturlig nok uenig der – men betyr dette at Bindel hater transpersoner? Er det en hatytring å mene at transseksualitet er noe som er skapt av patriarkatet og trange kjønnsroller?

Transaktivistene mener tydeligvis at det er det. Det skal ikke mye til for å bli avskrevet som en hatefull transfob nå for tiden, spesielt ikke hvis du er feminist kritisk til transaktivisters tanker om kjønn. Dette er trist, og gjør det nesten umulig å se for seg noen form for reell dialog mellom transaktivister og radikalfeminister. Jeg mener det må være mulig å høre på hva Julie Bindel sier og forholde seg saklig til hennes argumenter uten å beskylde henne for hatske ytringer når det hun har kommentert er samfunnsstrukturer som hun mener er undertrykkende både for alle kvinner og for mennesker som ikke passer inn i kjønnsrollen de har blitt forventet å leve opp til siden fødsel. Man trenger ikke å være fullstendig enig i konklusjonen hennes for å medgi at hun setter fokus på interessante og viktige spørsmål omkring hva kjønn egentlig er, og i hvilken grad, om noen, transkjønnethet er samfunnsskapt.

Og nå som transkjønnethet og tilhørende politikk ikke bare omhandler det som før i tiden bare ble kalt transseksualitet, men også personer som identifiserer seg som å ha to kjønnsidentiteter, eller ingen, eller å identifisere seg som noe midt i mellom, kan det jo være ekstra interessant å spørre seg hvor mye av dette som bunner i en reaksjon mot kjønnsroller heller enn en subjektiv, iboende kjønnsidentitet. Vil en person født jente som identifiserer seg som “ikke-binær” – hverken mann eller kvinne – fortsatt ha en slik identitet i et ikke-patriarkalsk, fullstendig likestilt samfunn uten påtvungne kjønnsroller, eller vil hun “identifisere” seg som kvinne fordi det er det hun fysisk er født som, og det uansett ikke har noen betydning for hennes plass i samfunnet eller hvordan hun blir forventet å oppføre seg eller hvordan hun skal leve? Hva man regner som rett svar på det spørsmålet vil jo si ganske mye om ens holdning til kjønn, og en radikalfeminist vil ikke tvile på at det siste alternativet er riktig, og at en slik person ikke vil ha noe behov for å “identifisere” seg som annet enn en kvinne – i et slikt samfunn kun en biologisk realitet, ikke en sosial rolle man blir utdelt – i et samfunn uten kjønnsroller og undertrykking. Personlig er jeg enig i denne analysen, men man trenger jo ikke å være enig for å kunne gå med på at det ikke er en hatytring.

Og hvis Julie Bindel virker litt bastant til tider, så javel – hun er det. Og hun bestemte seg tydeligvis for lenge siden for å fullstendig drite i hva transaktivister eller noen andre meningsmotstandere sier om henne, og med tanke på at hun har levd flere tiår som politisk aktiv lesbisk feminist er det vel ikke rart at hun ikke alltid gidder å være diplomatisk når hun får kjeft. Og med tanke på hvor mye og hvor lenge hun har blitt trakassert av transaktivister både på internett, i pressen og i hennes profesjonelle liv, er det vel ikke så rart at hun ikke er så veldig klar for dialog. Men hun virker nesten hakket mer interessert i konstruktiv dialog enn noen transaktivister jeg noensinne har sett uttale seg om temaet. Transaktivister har gått hardt ut mot henne i årevis, og som oftest blir dette gjort uten noe som helst forsøk fra transaktivistenes side om å sette seg inn i det hun faktisk sier og den feministiske analysen hun legger til grunn for sine meninger. Dermed blir hun beskyldt for et hat hun ikke har, fordi de rett og slett ikke gidder å forstå hva hun prøver å si. Dette har vi også sett i denne debatten.

En av artikkelforfatterne, Christine Jentoft, twitret for noen uker siden at sosialisering – at gutter og jenter blir sosialisert inn i en rolle basert på biologisk kjønn fra fødselen av – er “piss”. Hun hevder det er “tøys” å hevde at en transkvinne er sosialisert som mann – selv om denne transkvinnen, som jo oftest er tilfelle, blir oppdratt som gutt og oppleves som gutt av omverdenen i alle fall opp til voksen alder. Samtidig sier hun “få sier tydeligere enn meg at menn, kvinner og andre behandles forskjellig i samfunnet” og ser ikke ut til å forstå hvor selvmotsigende disse to uttalelsene er.

Dette er grunnleggende feministiske analyser: Gutter og jenter blir begge sosialisert inn i en kjønnsrolle basert på hvilket kjønn de er født i, noe som innebærer at gutter og jenter blir behandlet annerledes fra fødselen av – studier har vist at både foreldre, barnehagepersonale og lærere behandler guttebarn og jentebarn forskjellige fra helt i begynnelsen av et barns liv. Å hevde at dette plutselig ikke gjelder fordi en person er trans er jo helt absurd. Selvfølgelig blir vi sosialisert inn i en kjønnsrolle basert på hvilket fysisk kjønn vi blir født med. At Kvinnefronten belæres om feminisme og inkludering av transpersoner av folk som ikke engang mestrer grunnleggende feministisk analyse av kjønnsroller er rett og slett litt utrolig.

Jeg har stor tro på at Kvinnefronten er villige til å lære om transpersoner, og tror absolutt ikke det er vanskelig å få til en feministisk organisasjon som inkluderer transpersoner i sitt arbeid. Jeg har derimot null tro på at det er lurt å la folk som ikke tror på kjønnsbasert sosialisering styre diskursen når det gjelder verken transanliggender eller noe annet. Jeg tviler ikke på engasjementet til verken Christine Jentoft eller de andre som har signert innlegget, men de burde kanskje sette seg inn i hva som blir debattert før de beskylder andre for fordommer og uvitenhet.

Om kjønnsroller, transpolitikk og “hatprat”

Litt mer om radikalfeminister og transaktivister og sånt

Dette innlegget er ment som en litt mer utfyllende fortsettelse av mitt forrige blogginnlegg som handlet om konflikten mellom radikalfeminister og transaktivister. Det innlegget ble skrevet som en kommentar til debatten som kom i kjølvannet av Julie Bindels deltakelse på Kvinnefrontens frigjøringsfestival, men dette er en større debatt som har pågått i mange år, og her skal jeg forsøke å gå litt inn i hva denne konflikten egentlig handler om. OBS: Egne meninger og erfaringer følger.

Et av hovedproblemene i konflikten mellom radikalfeminister og transpersoner er, som nevnt i mitt forrige innlegg, to grunnleggende ulike syn på hva kjønn egentlig er. Kort fortalt definerer noen transpersoner, spesielt de som gjerne omtales som transaktivister og som er de mest synlige i transrelatert diskurs i dag, kjønn som en identitet enhver person har, som er subjektiv og uavhengig av biologisk kjønn, mens radikalfeminisme definerer kjønn som to ting: 1) de rent biologiske forskjellene mellom menn og kvinner – biologisk kjønn, eller “sex” på engelsk, og 2) en kategori satt sammen av sett med restriktive kjønnsroller som enhver person blir plassert i basert på hvilket biologisk kjønn han eller hun har – dette er det som kalles sosialt kjønn, eller “gender” på engelsk.

Dette fører naturligvis til konflikter, når én side definerer “kvinne” som en subjektiv identitet og den andre definerer “kvinne” som “en rolle de født med kvinnelig kropp får utdelt og må rette seg etter”.

For en transkvinne som bekjenner seg til mainstream, tungt queer-theory-inspirert transpolitikk anno 2015 vil “jeg har alltid vært en kvinne” bety “jeg har alltid følt at å være kvinne var det som var rett for meg, jeg har alltid følt meg som en kvinne”, mens det for en radikalfeminist vil bety “jeg har alltid blitt plassert i kategorien “kvinne” av samfunnet rundt meg og blitt forventet til å oppføre meg deretter” – to vidt forskjellige definisjoner av samme spørsmål.

Dette fører nødvendigvis til konflikter, og siden dette dreier seg om det grunnleggende ved hele debatten vil ingen av partene være villige til å akseptere en annen definisjon, og dermed vil uenighetene fortsette.

Jeg mener det er mulig å respektere begge disse synene på kjønn, og at det er fullt mulig å ha en dialog uten at all kommunikasjon bryter sammen på grunn av disse uenighetene. Men da må begge partene være inneforstått med hva disse begrepene betyr for den andre parten, og klare å være litt raus når det gjelder den andre sidens begrepsbruk.

For eksempel mener jeg at det er fullt mulig å både respektere en transkvinnes identitet som kvinne og fortsatt anerkjenne at det er reelle forskjeller mellom en kvinne som er trans og en kvinne som er cis, altså født kvinne. “Annerledes” trenger ikke å bety “mindre enn” eller “mindre ekte”, og “du har ikke hatt samme opplevelse som meg når det gjelder å bli sosialisert som kvinne” trenger ikke å bety “jeg godtar ikke din identitet som kvinne”.

Det er på tide at debatten tas et steg videre, og at transpersoner og radikalfeminister for alvor begynner å snakke sammen uten å begge ty til ekstreme uttalelser om den andre gruppen.

Selv er jeg en transseksuell mann, og det har tatt meg tid å akseptere at dette betyr at det finnes områder der jeg egentlig ikke “er mann”, eller for å bruke mer nøytralt språk, områder der mitt liv, min oppvekst og det at jeg ble født i en kvinnekropp betyr at det finnes konkrete forskjeller mellom meg og menn som er født menn. Dette er en av de tingene som er vanskelige med å være trans: å måtte godta at det alltid vil være ting som skiller deg fra de andre i ditt kjønn – men sånn er det, og for min del var det en enorm lettelse når jeg endelig godtok at jeg ikke er eller vil bli fullt og helt “som andre menn” og at dette ikke behøver å være en negativ ting.

Altså skjønner jeg hva radikalfeministene mener når de hevder at jeg ikke egentlig er en mann – fordi jeg ble født i en jentekropp og levde til voksen alder som en person som ble sosialisert som jente, altså levde jeg som jente og var derfor en jente i følge radikalfeministisk tankegang. Og jeg skjønner også hvorfor andre transpersoner blir støtt av samme uttalelse – fordi de anser det som et forsøk på å illegitimere deres kjønnsidentitet. Men sannheten er at det er ikke det radikalfeminister mener når de ordlegger seg sånn: de snakker om kjønn – sosialt kjønn, det som på engelsk blir kalt “gender” – som en kategori man blir plassert i uansett om man vil eller ikke. Og i følge den definisjonen har jeg jo fortsatt levd flere år av livet mitt som jente – hovedsaklig som barn og ungdom, og dermed “jente” heller enn “kvinne” – enn jeg har som mann, og har derfor ikke hatt samme opplevelse av kjønn som en cismann, altså en mann som er født mann.

Dette kan være vanskelige ting for transpersoner å snakke om, fordi så mye av vår opplevelse som transpersoner har vært at folk har vært motvillige til å godta oss som trans, har prøvd å overtale oss om at vi ikke “egentlig” er trans, eller som bare har nektet å anerkjenne oss som det kjønnet vi identifiserer oss som. Da er det lett å bli defensiv og anta at alle som definerer det å “være” et kjønn på en annen måte enn transpersoner ofte gjør har fiendtlige holdninger mot transpersoner, noe som absolutt ikke trenger å være tilfelle. Vi er nødt til å godta at vårt forhold til kjønn er et komplisert et, og vi trenger at de som ikke er trans respekterer dette og ikke diskriminerer mot oss eller behandler oss dårlig på grunn av dette.

For å gå tilbake til Julie Bindel, som jo er den radikalfeministen som sto i sentrum for debatten vi nettopp har hatt om dette i Norge, så var jeg en av mange transseksuelle som i 2004 reagerte sterkt på hennes kronikk om transseksuelle, som skulle bli det første av mange utspill i media som har fått folk til å reagere på hennes syn på transseksuelle og transpersoner.

Jeg var som følge av denne kronikken og noen av hennes senere uttalelser ganske negativt innstilt til Julie Bindel i flere år, og jeg er fortsatt ikke enig i alt hun sier, men det som slo meg da jeg leste igjennom denne første kronikken for første gang på noen år for litt siden, slo det meg at jeg helt hadde glemt hvilken sak, helt konkret, kronikken hennes handlet om. Jeg husket bare den krasse ordbruken, sammenligninger av alle transpersoner med rollefigurer i Grease, og karakteristikker av transpersoner som var under beltestedet på både den ene og den andre måten.

Men det var ikke før jeg leste den på nytt igjen at jeg husket hvilken sak det var Bindel kommenterte: kronikken hennes handler egentlig, hvis man ser bort fra hennes mildt sagt krasse og ufine språk og uttalelser, om en kanadisk transkvinne som ikke fikk lov til å jobbe med kvinnelige voldtektsoffere i en stilling som bare var tiltenkt kvinner. Dette er et godt eksempel på en konkret problemstilling der de to ulike synene på kjønn vil føre til to forskjellige meninger: Bindel mener at denne transkvinnen, som visstnok hadde levd som mann til hun var middelaldrende, ikke burde få gå på dette kurset som skal utdanne henne til å hjelpe kvinnelige voldtektsoffere, fordi hun ikke har den samme erfaringen med å være kvinne som en som er født kvinne vil ha. Transaktivister, derimot, vil hevde at en transkvinne alltid har vært kvinne fordi hun alltid har følt seg som en kvinne, og dermed burde bli behandlet på samme måte som en ciskvinne, også når det gjelder konkrete spørsmål som dette, der en persons kjønn anses som relevant.

For meg er dette en problemstilling som ikke kan løses på en så lettvint måte som transaktivister vil, ved å si at “transkvinner er kvinner, derfor burde det ikke gjøres forskjell på transkvinner og ciskvinner” – jeg forstår argumentene til de som vil mene at en kvinne som har levd flere tiår av livet sitt som mann, både fysisk og sosialt, og bare nylig har begynt å oppleve omverdenen og hverdagen som kvinne – som en person som blir ansett som kvinne i samfunnet, har en såpass annerledes bakgrunn enn kvinner flest at det må anses som relevant i en slik sammenheng. Og uten å ta stilling til akkurat dette spørsmålet er det åpenbart for meg at det er mulig å mene at dette er et område der det er reelle forskjeller på ciskvinner og transkvinner – og da spesielt en transkvinne som kom ut som trans ganske sent i livet, og fortsatt respektere transkvinner som kvinner.

Men så er det jo sånn, dessverre, at Julie Bindel fullstendig ødela for det som kunne blitt en interessant og produktiv diskusjon i 2004 ved å kjøre på med nedsettende beskrivelser av transpersoner – som hun har beklaget i ettertid, men dessverre var skaden allerede gjort. Og siden 2004 har mye skjedd på transaktivistfronten: transpersoners liv og rettigheter har kommet mer og mer i fokus, transpolitikk har blitt mye mer mainstream enn det var for 10 år siden, og det er mer og mer vanlig å snakke om transpersoner som folk som “alltid har vært” det kjønnet de identifiserer seg som enn det var i 2004. Altså har debatten tilspisset seg, og så lenge begge partene nekter å høre på hverandre, er det vanskelig å se at det kan bli bedre. Det er trist, spesielt siden det absolutt ikke burde være vanskelig for de to sidene å ha en konstruktiv dialog om et tema som er viktig for begge sider.

Litt mer om radikalfeminister og transaktivister og sånt

Om Julie Bindel, Kvinnefronten og den såkalt transfobiske radikalfeminismen

Da jeg så at Kvinnefronten hadde invitert Julie Bindel til å delta i et panel om prostitusjon og menneskehandel, var min første tanke “oisann, håper det ikke blir bråk om dette”. Jeg har fulgt med på kontroversen rundt Julie Bindel og hennes holdninger til transseksuelle og andre transpersoner i flere år, og jeg var redd for at når hun nå skulle komme til Norge ville denne debatten følge henne.

Og jeg fikk selvfølgelig rett, dessverre. Nå har Kvinnefronten blitt beskyldt for å være en transfobisk organisasjon fordi de valgte å invitere Julie Bindel, og for ikke å høre på transpersoners kritikk av deres avgjørelse om å la henne delta på et panel om prostitusjon. Kvinnefrontens forsvar var at hun ikke skulle snakke om transpersoner, noe bloggeren Emilies Skap har sammenlignet med å invitere Hitler til en vegetarmesse – kanskje det mest absurde eksemplet på hitling jeg har sett hittil i år.

Denne kontroversen, med Bindel og Kvinnefronten i sentrum, er bare det siste eksemplet på en debatt som har pågått mellom radikalfeminister og transpersoner i flere tiår, og som har tilspisset seg de siste årene etter at spørsmål om transpersoners liv og rettigheter har kommet mer i fokus.

For å forstå hva denne kontroversen dreier seg om må man nødvendigvis sette seg inn i bakgrunnen til debatten, og forstå hva begge sider argumenterer for og imot. Dessverre er dette en debatt der begge sider snakker forbi hverandre og der spesielt den ene siden – de såkalte transaktivistene – ikke later til å ha satt seg inn i argumentene til den andre siden i det hele tatt, og dermed feiltolker ganske mye av det som blir sagt fra radikalfeministisk hold.

Kjernen i denne debatten er nemlig hvordan man definerer kjønn – eller nærmere bestemt det vi ofte kaller “sosialt kjønn” eller i nyere tid “kjønnsidentitet”. I følge transaktivister og forkjempere for transpersoners rettigheter er kjønnsidentitet noe personlig og subjektivt – du er en kvinne fordi du føler deg som en kvinne, dermed er kvinne din identitet, uavhengig av hvilken kropp du ble født i. Radikalfeminister, derimot, definerer sosialt kjønn – altså det å være en kvinne eller en mann – som en rolle du får utdelt ved fødsel basert på hvilken kropp du har – en kvinne er en kvinne fordi hun blir forventet å innta rollen “kvinne” i et patriarkalsk samfunn.

En radikalfeminist vil dermed ikke godta at “kvinne” er noe man “er” bare fordi man sier at man er det, fordi “kvinne” i følge radikalfeministisk tankegang ikke er en subjektiv identitet, men en rolle man får utdelt av samfunnet. Dette vil ikke nødvendigvis si at radikalfeminister uniformt er negative til at transseksuelle og transpersoner lever slik de gjør – det er fullt mulig å forene radikalfeministisk tankegang med en aksept av at noen mennesker får det bedre av å leve som motsatt kjønn som det de ble født som – men det fører unektelig til en konflikt med transaktivisters tanker om kjønnsidentitet som noe subjektivt som er uavhengig av både kroppen man er født inn i og til og med hvordan man lever i dag.

Det disse forskjellige brukene av begreper fører til er en situasjon der radikalfeminister snakker om “kvinne” som en rolle halve befolkningen har fått utdelt i et samfunn der de fra fødselen av blir oppdratt til å være mindre verdt enn den andre halvdelen, og transaktivister snakker om “kvinne” som en subjektiv identitet, en følelse mer enn en levd realitet. Dette fører naturligvis til at begge parter snakker forbi hverandre, fordi de bruker samme begreper (“kvinne”, “kjønn”) om to forskjellige ting (subjektiv identitet vs rolle man innehar i samfunnet).

Bloggeren Christine Jentoft, som var tilstede ved panelet om prostitusjon og menneskehandel Bindel deltok på i regi av Kvinnefronten, beviser i sitt blogginnlegg at hun ikke har satt seg inn i Bindels begrepsbruk og dennes forankring i radikalfeministisk teori. Hun blir fornærmet av at Bindel og Rachel Moran, en annen feminist som deltok på panelet, ikke liker å bruke prefikset “cis” (i kjønnssammenheng det motsatte av trans, altså en som lever som og “føler seg som”/identifiserer seg som samme kjønn som han eller hun er født som). I radikalfeministisk sammenheng finnes det mange som avviser dette ordet ettersom de mener det skyver fokus bort fra kvinner som den undertrykte klassen under patriarkat – tankegangen deres er at hvis man aksepterer at såkalte ciskvinner – altså kvinner som er født med kvinnelig kropp – er priviligerte i kraft av å være cis, tar dette fokus bort fra kvinneundertrykking ved å hevde at ciskvinner er “priviligerte” i kraft av å være født kvinner – Jentoft bommer dermed når hun sammenligner dette med å hevde at hvite kan slutte å “identifisere” seg som hvite, ettersom Bindels poeng er at man ved å være født som kvinne er undertrykt i kraft av nettopp dette, og at dette – å være født kvinne når man også identifiserer seg som og lever som en kvinne – dermed ikke medfører å være “priviligert”, som uttrykket “cisprivilegier” antyder.

Personlig synes jeg ordet “cis” er et greit ord å bruke om de som ikke er trans – i seg selv er det et greit, nøytralt ord som kan gjøre det mindre kronglete å omtale mennesker som ikke er trans i kontekster der dette er relevant. Mitt råd til Bindel, Moran, og andre radikalfeminister som misliker ordet ville være å ikke bruke krefter på å krangle om noe som i seg selv er en ganske liten detalj. Men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange misliker ordet, spesielt når det så ofte blir brukt nedsettende om kvinner som i samme slengen blir beskyldt for å ikke skjønne undertrykking av transpersoner. Som sagt, ordet blir ofte brukt i transaktivistsammenheng på en måte som antyder at såkalte ciskvinner er priviligerte i kraft av å være født kvinner, noe som jo absolutt ikke henger på greip fra et feministisk synspunkt.

Og dette er et eksempel på problemet som oppstår mellom transaktivister og radikalfeminister – de hører ikke på hverandre, de forstår ikke hverandres utgangspunkt eller synspunkter, og dermed oppstår et fullstendig sammenbrudd i kommunikasjon. Det er nettopp derfor det er så lite hensiktsmessig å ville bortvise radikalfeminister som Julie Bindel fra feministiske arrangementer – transseksuelle og transpersoner trenger ikke å bli beskyttet fra radikalfeministisk kritikk av transpolitikk, vi trenger mer dialog, flere diskusjoner, og et forsøk fra begge hold om å prøve å forstå hverandres utgangspunkt. Her har trans-siden sviktet totalt de siste årene, og gått til frontalangrep på enhver feminist de regner som “transfobisk” – noe det ikke skal mye til for å bli stemplet som. Julie Bindel er en av de som har blitt rammet hardest av dette, hun har blitt utsatt for såkalt “no-platforming” av universiteter i Storbritannia og ble senest tidligere denne måneden nektet å delta på et panel hun hadde blitt invitert til om ytringsfrihet i feminismen. Bindel, på sin side, er ikke kjent for å være spesielt diplomatisk i måten hun uttaler seg på, og jeg forstår veldig godt at mange transpersoner er ukomfortable med noen av hennes uttalelser, men hvis vi er interessert i en gjensidig forståelse og brobygging mellom radikalfeminister og transaktivister er vi nødt til å tåle litt ubehag. Det er ingenting som løser seg av å nekte å høre på motparten, og når det gjelder disse to sidene – transpersoner og feminister – er det klart at vi burde ha som mål å jobbe sammen heller enn å slåss mot hverandre. Det er ingen av oss som tjener på at vi nekter å høre på hverandre.

Om Julie Bindel, Kvinnefronten og den såkalt transfobiske radikalfeminismen

Om avskum og vanlige begreper: Et svar til Christine Jentoft

Christine Jentoft presenterer på Aftenpostens debattsider 6. juli en liste med 53 ord og uttrykk hun hevder er viktige å kunne for å kunne delta i diskusjoner om transpersoner. Hun hevder at disse ordene er «de vanligste begrepene innen transtematikk», noe som i seg selv er ganske spesielt når man ser på noen av ordene hun har valgt å ta med i listen.

Det mest diplomatiske jeg kan komme på å si om denne listen er at en håndfull av ordene og uttrykkene presentert her kan komme godt med hvis man prøver å henge med i en diskusjon om såkalt «transtematikk» – det kan være vanskelig å komme inn i et tema som dette hvis man er forvirret over terminologien som blir brukt, og det er ikke en dum idé å lage en oversikt over ofte brukte ord som kan hjelpe folk å forstå en del grunnleggende konsepter rundt transpersoners liv. Men dette er også det eneste positive jeg kan si om denne listen: Idéen er god, en del av begrepene er greie å kunne og er forklart på en helt ok måte, men så sporer det ut så til de grader at jeg merker jeg blir litt oppgitt.

For det første er listen et sammensurium av akademiske og politiske uttrykk fra de faktisk vanlige til de veldig obskure på den ene siden, og ord som har med transpersoners daglige liv men som sjelden dukker opp i «debatter» på den andre siden. Det er da virkelig ikke viktig å vite hvordan transpersoner kler seg for å skjule visse kroppsdeler for å delta i en debatt om transpersoners rettigheter, for eksempel – det kan sikkert være nyttig for noen å vite disse tingene hvis de har en transperson i livet sitt som de gjerne vil støtte, men inkluderingen av noen av disse ordene på en liste som hevder å inneholde ord som er viktige for å kunne «debattere transtematikk» fremstår bare som et forsøk på å gjøre listen så lang som mulig.

Men det som virkelig fikk meg til å stusse var når vi kom til slutten av listen og Jentoft følte det var nødvendig å inkludere ordene «TERF» og «truscum» på denne listen. Disse er begge begreper som stort sett blir brukt av en forholdsvis liten gruppe såkalte transaktivister, og ingen av disse ordene er verken vanlige eller nødvendige å forstå for å kunne debattere transtematikk – ikke er de ord som blir sett på som ukontroversielle innad i transmiljøer, heller.

Jentoft beviser sin uvitenhet hva gjelder radikalfeminisme når hun sier at såkalte «TERFs» «Regnes som radikal feminist da deres «feminisme» ikke er for alle». Hvis hun skal våge seg utpå en mening om radikalfeminister som er skeptiske til transkjønnethet burde hun i det minste klare å sette seg inn i hva radikalfeminisme faktisk er. Begrepet «radikalfeminist» betyr ikke «en som er veldig ekstremt feministisk», det er et begrep som brukes om en spesifikk retning innen feminisme, der kvinneundertrykking blir sett på som den grunnleggende formen for undertrykking i samfunnet; radikalfeminister mener altså at for å få et samfunn uten noen form for undertrykking – det være seg rasisme, homofobi, fattigdom, og så videre – må kvinner først frigjøres fra patriarkatet. Det er ikke alle som vil si seg enig i en radikalfeministisk analyse av kvinneundertrykking eller kjønn forøvrig, og jeg skal heller ikke gå veldig inn i dette her. Men det sier ganske mye, i min mening, at Jentoft synes å ikke ha noen som helst kunnskap om radikalfeminisme annen enn det hun har plukket opp fra transaktivister som er mest opptatt av å svartmale alle radikalfeminister som transfober som nekter å godta deres identitet. Dette er en særdeles ensidig tolkning selv av de radikalfeminister som best passer inn i dette bildet – det er sant at det finnes feminister, derav spesielt radikalfeminister, som er skeptiske til transpersoners identitet, og da spesielt til den politiske linjen dagens transaktivister har lagt seg på, der alt som betyr noe for en persons kjønn er hvordan de selv identifiserer seg, ikke hvilken kropp de er født med eller hva slags kjønn de har blitt sosialisert som og levd som. Men dette er et komplisert spørsmål som, hvis det skal diskuteres i det hele tatt, fortjener mer enn et upresist og dårlig skrevet punkt på en liste.

Og så kommer vi til det andre mildt sagt kontroversielle uttrykket på listen: «truscum». Dette er et uttrykk som så vidt jeg vet så dagens lys på bloggeplattformen Tumblr, og er, igjen, et uttrykk som blir brukt av en forholdsvis liten gruppering av såkalte transaktivister. Ordet blir brukt på en nedsettende måte om transpersoner som mener at for å være trans må man ha det som ofte omtales som «kjønnsdysfori», altså at man må føle et ubehag ved å ha en kropp som ikke stemmer med det kjønnet man mener man hører til.

Tidligere var det ingenting kontroversielt ved å være av den oppfatning at dette er et grunnleggende kriterium for å kunne omtale seg selv som trans, men i nyere tid har begrepet «transkjønnet» vokst seg til å bli et paraplybegrep som omfatter mange flere typer identiteter enn tidligere, og mange som ikke tidligere ville kalt seg «trans» eller «transkjønnet» gjør det i dag. Personer som av visse transaktivister betegnes som «truscum» er transpersoner som ikke er enige i denne veldig vide forståelsen av begrepet «transkjønnet» eller «trans», og som mener at det burde forbeholdes mennesker som har, er i gang med, eller har et ønske om å forandre kroppen sin så den stemmer overens med deres kjønnsidentitet.

Når det gjelder uttrykket «truscum» har vi nok en gang å gjøre med en problemstilling som er hakket for komplisert til å utdype i et enkelt blogginnlegg som mitt, og absolutt for komplisert til å kunne diskuteres ordentlig i en liste som Jentofts. Men jeg reagerer faktisk på hennes ukritiske inkludering av dette ordet på listen, både fordi det absolutt ikke er et av de «vanligste begrepene innen transtematikk», som hun hevder er hva listen skal gi en oversikt over, og fordi det faktisk er ganske drøyt å omtale andre transpersoner som avskum, som jo er hva dette uttrykket gjør.

Jeg skal være ærlig her og innrømme at jeg tilhører den gruppen transpersoner som mener at man må ha såkalt kjønnsdysfori for å kunne betegnes som trans. For noen vil dette si at jeg er en drittsekk som ikke respekterer andres kjønnsidentitet, men jeg mener bare det at betegnelsen «trans» i sine mange variasjoner har blitt utvannet til det punktet at den er nær ved å miste noen som helst mening overhodet. Dette betyr ikke at jeg har noe imot de som identifiserer seg som «hverken kvinne eller mann», eller mener det er noe galt med dette – det betyr bare at jeg ikke mener at ordet «trans» kan brukes av hvem som helst helt uavhengig av hvorvidt de akter å gå igjennom hormonell og/eller kirurgisk behandling og å leve som det motsatte kjønn som det de ble utdelt ved fødsel.

Det er helt i orden at Christine Jentoft er uenig med meg i dette, men jeg anser det som provoserende at hun i en liste som er ment som en innføring i transrelaterte ord og uttrykk for de som ikke er veldig kjent med tematikken inkluderer et begrep som omtaler visse transpersoner som avskum basert på deres meninger om et visst transpolitisk tema. Ikke bare er det ufint å bruke slike begreper, for ikke å snakke om å oppfordre andre til å bruke de, men det er regelrett uærlig av Jentoft å framstille dette begrepet som et «vanlig» begrep hva gjelder transrelaterte spørsmål. Dette er et nisjebegrep som overhodet ikke har noen som helst plass i en offentlig debatt om transpersoners liv, og burde ikke omtales som et ord man må kunne for å ta del i diskusjoner om temaet.

Hvis Christine Jentoft har lyst på en offentlig debatt om temaer som – i alle fall i min mening – passer seg bedre som diskusjoner transpersoner imellom enn debatter personer som ikke er trans oppfordres til å ta del i, burde hun være ærlig om dette og skrive et faktisk debattinnlegg der hun legger fram sine meninger, ikke introdusere begreper som er høyst negativt ladde og fremstille disse som nøytrale begreper alle burde kunne.

Om avskum og vanlige begreper: Et svar til Christine Jentoft